Penger, psykologi og klima

Gode ønsker for miljø og fine ord om etikk hjelper lite. Spørsmålet blir om vi kan gjøre noe med pengesystemene som direkte stimulerer individer og bedrifter både til å tenke og til å handle annerledes? Jeg tror det. Her fremmer jeg forslag, et fremtidsscenario, til en mer pluralistisk økonomi. Scenariet kunne passende kalles polykapitalisme.

Utgangspunktet er de skyggesidene vi identifiserte og drøftet i forrige kapittel. For det første trenger vi å synliggjøre flere verdidimensjoner enn de som måles i tradisjonelle priser. For det andre trenger vi å gjøre det på en måte som påvirker individers valg en bredere egeninteresse. For det tredje trenger vi å gi bedrifter et bredere sett av siktemål enn det ene (maksimal lønnsomhet) som har vært drivkraften hittil. For det fjerde trenger vi å sette økonomisk vekst i direkte relasjon til de rammene som samfunn og økosystemer må befinne seg innenfor

Dette bør vi kunne oppnå uten å drukne i sentralstyrte og trege regulering som subsidier, avgifter og forskrifter for å rette opp markedssviktene i den tradisjonelle ensartede økonomien. Hvordan? Tanken er å innføre nye pengesorter i tillegg til den ene vi bruker i dag , og la disse sirkulere i parallelle, men relaterte markeder.  

Vanlige penger (kr, $, €) fungerer som et såkalt incentivsystem. Et incentiv er en form for motivasjon som stimulerer eller oppmuntrer til å handle på en bestemt måte. Penger er ikke er alt, men det er trolig det sterkeste motivasjonssystemet i moderne samfunn: over hele verden trosser mennesker tretthet, familiebånd, ubehag og lange reiser for å kunne tjene penger. Vi arbeider og strever for å øke beholdningen, også når livskvaliteten ikke fortsetter å øke. Mennesker gjør omtrent hva som helst for penger: gir fra seg en nyre, føder andres barn og hugger opp livsfarlig avfall uten verneutstyr. Folk går til arbeid, synkroniserer sine agendaer og sikter seg inn mot samme typer mål, så lenge de får penger for det. Og markedssystemet leverer varene til de som har penger å betale med. Pengene får dette enorme systemet til å gå rundt. Det virker etter formålet.

I dag har de nasjonale valutaer omtrent monopol som betalingsmiddel og som incentivsystem. Hvis det er medvirkende til at verdidimensjoner som natur og samfunn ikke blir prioritert i markedene, må det være mulig å innføre flere incentivsystemer med andre formål. Andre typer penger kan bidra til å synliggjøre hittil uprisede verdier i som global og lokal naturkapital. Vi trenger også lokale incentivsystemer som øker tillit og samarbeid og dermed styrker sosialkapitalen. Dermed introduserer vi egne pengesorter for naturkapital og sosialkapital. Disse fungerer parallelt med den vanlige finanskapitalen og det vanlige markedssystemet som leverer varer og tjenester.

Verdsettelse av økosystemer på land

Det fins imidlertid flere typer naturkapitaler. En enkel inndeling er klima, hav, land- og kystbaserte økosystemer og videre geologiske, ikkefornybare ressurser. I dette avsnittet begrenser jeg meg til land- og kystbaserte økosystemer.

Uansett hva som skjer med klimaet, er det viktig å ta vare på mest mulig av det biologiske mangfoldet. Både fordi det har egenverdi, fordi det har verdi for oss mennesker og fordi det bidrar til klimaregulering og økosystemenes alminnelige overlevelsesevne. Skal vi kunne fastsette verdien av naturkapital på et område, trengs det biologiske takster på samme måte som vi verdsetter eiendom ved takst. Den biologiske taksten må spesifisere bestanddelene i naturkapitalen og hva den årlige avkastningen kan bli. Begge deler kan uttrykkes i naturkapitalkroner, eller NAK. Avkastningen vil tilsvare hva det spesifikke landområdet produserer av årlige økosystemtjenester.[i]

I dette scenariet blir alle aktører etterhvert pålagt å føre miljøregnskap, slik mange allerede har begynt på. Men nå bokføres naturverdiene i NAK. Alle utslipp og alt forbruk av naturressurser må bokføres parallelt som transaksjoner føres på konto i tradisjonelle kroner, NOK. Alle former for utslipp og forbruk av råvarer skal kostnadsføres i NAK.

Etterspørsel etter NAK oppstår når bedrifter og organisasjoner ønsker å styrke resultatet i sitt naturregnskap. I det nye skatteregime gis som nevnt finansielle skattelettelser dersom både sosial- og miljøresultater er positive. Motsatt blir det finansiell skatteskjerpelse ved tilsvarende negative resultater i den tredoble bunnlinjen. Jo større overskudd i SOK og NAK, desto lavere finansiell skatt.

De som eier naturområder kan selge NAK fra sin årlige avkastningen til bedrifter. Eller hun kan selge andeler av hele naturkapitalen og dermed rettighetene til fremtidig årlig avkastning. Det blir samme velprøvde prinsipp som med et aksjeselskap.

Eieren har fortsatt full disposisjonsrett over området. I tillegg kan hun selge materielle naturressurser fra eiendommen på vanlige markeder mot betaling i NOK. Hele dette beløpet går til eierens egen konto. Men dersom eieren foretar et stort uttak av tømmer, vilt eller andre ressurser, eller foretar store inngrep som utbygging, veier eller grustak, kan dette gi biologisk forringelse. Da synker eiendommens naturkapital og fremtidig avkastning. Ny biologisk taksering kan være nødvendig for å fastsette nøyaktig hvor mye verdien av naturkapitalen i området går ned.

Eieren av området står ansvarlig, sammen med eventuelle medeiere, for å forvalte naturkapitalen på best mulig måte. Lykkes hun i å forbedre biomangfold, jordkvalitet og vannkvalitet, øker naturkapitalen og årlig avkastning, akkurat som dagens aksjeselskaper øker i aksjekurs og utbytte når egenkapital og resultater blir styrket.

Sett at eiendommen omfatter en gammel skog med høyt biomangfold og forvalteren velger å anlegge en ny skogsvei for å ta ut store tømmerverdier og selge disse for NOK på råvaremarkedet. Eieren sitter da forhåpentligvis med et positivt finansielt resultat. Men naturkapitalen er svekket og den årlige avkastning kan falle. Den neste gjennomgang av biomangfoldet på eiendommen gir området kanskje en langt lavere takst. Har en eier solgt ut andeler av naturkapitalen, kan medeiere kreve kompensasjon for uttakene. Gjennomfører hun derimot en skånsom hogst og samtidig tiltak for å styrke biomangfoldet, så oppstår – etter ny taksering – igjen økt verdi og større årlig avkastning.

På denne måten synliggjøres verdiene i den levende naturkapitalen innenfor det menneskelige fellesskap -  informasjon om områdenes kvalitet blir fortløpende formidlet, verdsatt og bevisstgjort. Det er ikke lenger bare årlig avkastning i form av produkter som tømmer, korn, grønnsaker, jakt, vilt eller fisk som blir prissatt på et varemarked. Også naturkapitalen – økosystemene som hvert år skaper viltet, skogen og fiskestimene – blir synliggjort i pengesystemet. Reduksjon av naturkapitalen ved for store eller hensynsløst gjennomførte uttak får konsekvenser som svir både for hovedeier (disponent) og medeiere.[ii]

Til dette trengs det selvsagt gode og velutdannede biologer, foruten velfungerende standarder for å taksere og avgi tilstandsrapport. Det trengs også uavhengige miljøer som reviderer og kontrollere takseringen. Også her vil systemet kunne gi opphav til nye yrker og, som ringvirkning, fornyet stimulans til forståelse av natur og økosystemer.

Vi skaper altså mulighet for inntekter fra eiendommens skoger, tareskog, våtmarker, villfuglbestander, ferskvann og bekker - uten at verdien av naturkapitalen selv reduseres ved hogst, utskilling av tomter, minikraftverk eller intensiv oppdyrking. Eierne kan videre øke sin inntekt eller formue ved å investere og aktivt forvalte naturkapitaler som biomangfold og vannkvalitet på eiendommen. Utnytting av mer enn det som er biologisk forsvarlig vil raskt gjenspeiles i verdiforringelse av eiendommen på markedet. Dermed vil eierne være interessert i å opprettholde og kanskje også øke naturkapitalen. Og medeiere vil presse på – akkurat som aktive aksjonærer i dagens aksjeselskaper.

Vi kan jo se for oss ivrige grunneiere, i norske Trillemarka så vel som andre steder, gjøre sitt beste for å ta vare på biomangfoldet når det blir mer verdt desto større mangfoldet blir. Gamle tørrgraner får stå i fred, og ivrige reineiere tar vare på både jerv og rein, hvis 'jervtaksten' på deres områder gir et vesentlig tilskudd til årsinntekten. Slett ikke usannsynlig. Jerven er i europeisk sammenheng en svært sjelden art, noe som ville gi mulighet for høy NAK-avkastning også til kapitalsterke selskaper som ønsker eller trenger å være deleiere i denne type naturkapital, ikke minst for skattenivåets skyld.

Tilsvarende kan vi tenke for jordbruk, hvor økosystemets kvaliteter er avhengig av ressursbruk, jordstruktur, plantekvalitet, husdyrtrivsel, kulturlandskap og så videre. Fremtidens gårder kan kanskje selge NAK fra vannrensing i våtmarker, biodiversitet i kulturbeite og ferskvann, CO2-opptak fra skogen og grønn kraft fra vindmøller i tillegg til sauekjøtt og hønseegg.[iii] Standarder for taksering i kombinasjon med nye markeder ville sette verdien på NAK fra slikt salg.

Som sagt er forslaget om egen valuta for naturkapital ikke helt nytt. Vi kan for eksempel se klimakvoter som en form for penger relatert til naturkapital: EU kaller utslippstillatelser en form for valuta fordi de kan selges og kjøpes i et eget marked. I handelssystemet for utslippskvoter har EU sagt at én utslippstillatelse er lik ett tonn CO2.[iv] Dermed blir hver utslippstillatelse et verdipapir og kan forstås som en ny type penger.

Klimakvoter som penger – "klimakroner"

Overflaten på planeten vår, Gaia, klarer i dag å trekke ut rundt 13 milliarder tonn CO2 fra atmosfæren i året. Av dette tar havet opp ca 7 milliarder og landjorden 6 milliarder. Menneskeskapte utslipp av CO2 er imidlertid mer enn det dobbelte, ca. 33 milliarder tonn i 2007.[v] Differansen på ca 20 milliarder tonn/år forblir i atmosfæren og skaper temperaturheving og klimaforstyrrelser. Utslippet skader den naturkapitalen som klimaet utgjør. Atmosfæren gir oss en strøm av tjenester som rent ferskvann, passe temperatur, vind og beskyttelse mot skadelig stråling. I tillegg åpner ren luft for at vi kan se skjønnheten rundt oss, for ikke å snakke om at luften hvert eneste sekund sørger for at vi alle kan puste og leve. Ikke akkurat bagateller. Snakk om usynlig kapital, undervurdert kapital! Ikke rart at tidlige folkeslag respekterte himmelen som en guddom.

La oss si at vi fordeler de samlede utslipp som Gaia årlig klarer å ta unna likt til alle mennesker på jorden.[vi] Hvert menneske kan da slippe ut 2,0 tonn CO2 per år (13 mrd tonn / 6,5 mrd mennesker). Denne "retten til å forurense" er begrenset, og dermed verdifull. Vi kan se den som en pengesort. Og vi kan kalle den klimakrone, kvotekrone eller karbonkrone - uansett kan vi skrive KKR.

Sier vi at én KKR tilsvarer ett kg CO2, får vi at 2,0 tonn utslipp tilsvarer 2000 KKR. Hver person i Norge, EU eller på kloden, kan da hver 1. januar få utdelt 2000 KKR på en egen konto. Hver KKR gir rett til å slippe ut 1 kg CO2 fra fossile kilder. Dette utgjør pengetilgangen.

Hvert individ eller hver bedrift som forbruker gass, olje eller kull, må ettersom året går betale 1 KKR for hver kg CO2-utslipp vedkommende forårsaker. KKR går tilbake til staten, og mengden av naturkroner på den enkeltes konto synker. Dette er etterspørselssiden. Nordmenn har mye industri, og vi liker varme hus, å fly og kjøre bil. Ganske fort blir KKR mangelvare, og verdien på hver av dem kan i så fall fyke i været. Allerede i løpet av våren ville nordmenn samlet sett ha brukt opp alle sine 2000 KKR. [vii] Deretter måtte vi kjøpe flere KKR fra andre land (Sverige?) med vanlige penger. Det vil gjøre det lurt å ha en bil som bruker mindre bensin, og kanskje fly mindre. Tog, buss, sykkel og videokonferanser sparer også mange KKR på konto. Industri som er god på å rense sine utslipp, klarer seg med mindre kjøp av KKR.

Det kan være lønnsomt, ikke minst for fattige land, å selge til andre som ønsker å slippe ut mer og kan betale med valutaer som NOK eller EUR eller USD. Hvis utslippskvoter gjennomføres globalt etter et slikt mønster, kan de bidra til at fattige land blir rikere samtidig som samlede utslipp går nedover. De fattige har noe å selge på KKR-markedet. Det er klart at systemet fungerer dårligere hvis ikke alle er med. Men selv med bare en gruppe land, eller en gruppe store byer, kan et slikt system fungere ved at det etter hvert ikke slippes ut mer enn den totale mengde klimagasser som er satt som mål for gruppen.

EU deler i dag ikke ut utslippstillatelser til individer. Men de gis ut gratis til store industri- og kraftselskaper, og (perverst nok) mest til de som allerede slipper ut de største mengdene med CO2. Poenget med dette er å få flest mulig med. Men etter hvert skal det bli færre og færre gratiskvoter inntil det årlige antallet som deles ut kommer ned til det målet som er satt for EU i Kyoto-avtalen. Det burde være et politisk godt budskap å love alle mennesker egen klimakvote i form av egne klimakroner inn på konto hvert år. Hvis industrien er misfornøyd med at de ikke får noen slik kvote, går det an å love ekstra skattelette i en overgangsperiode.

Kunne man bli enige om et slikt system globalt, kan man tenke seg at det først gis personlige kvoter eller "naturpenger" som tilsvarer 33 milliarder tonn, det vil si ca. 5 tonn per person. År for år strammes det så inn inntil det hele kommer ned til 13 mrd tonn eller ca. 2,0 tonn per person, og vi igjen er på et bærekraftig utslippsnivå. 

Konklusjoner

Det kan hende at dette blir for lite for sent, og at atmosfæren derfor ikke lenger ønsker å gi oss alle sine årlige tjenester som passe temperatur og egnet klima. Mengden av CO2 som har samlet seg opp i perioden med for høye utslipp er allerede faretruende stor. Det vil ta lang tid før konsentrasjonen av CO2 kommer ned igjen, selv om utslippene kuttes. Luft og hav er blitt "sure" på oss. Det gjør noen av oss til pessimister og noen til dommedagsprofeter. Kanskje Gaia vil hevne vår tankeløshet.[viii]

 Ingen vet nøyaktig. Det er antagelig likevel smart å prøve å gjøre noe som vil komme et flertall til gode på kort sikt og alle på lang sikt, istedenfor å la være å gjøre noe i det hele tatt. Det er godt mulig at folk blir ivrige tilhengere av CO2-reduksjon og kvotehandel dersom utslippskvotene blir  delt ut – ikke til industrien som i dag – men til innbyggerne. Penger er også språk og oppmerksomhet. Da kan de selv bruke dem opp eller selge dem til bedrifter som trenger dem. Det kan gå god sport i et slikt system, og da er mye vunnet.

 

[i] For gjennomgang av begrepet, verdsetting og tilstanden til ulike typer økosystemtjenester kan man ta utgangspunkt i Millennium Ecosystem Assessment, 2005, Ecosystems and Human Well-being: Biodiversity Synthesis. For diskusjon om bokføringsenheter av økosystemtjenester se: James Boyd og Spence Banzhaf, 2007, "What are ecosystem services? The need for standardized environmental accounting units."

[ii] Det trengs en utvikling særlig av modeller for allmenninger og fellesressurser som fiskebestander osv. Men prinsippet bør være at alle registrerte brukere/fiskere blir medeiere i det nye eiendomslaget slik at de får felles interesse i å optimalisere verdien.

[iii] Wayt Gibbs, 2005, "How should we set priorities?", Scientific American, sept. 2005, side 113.

[iv]  European Commission, 2004, EU Emissions Trading. An Open Scheme Promoting Global Innovation to Combat Climate Change.

[v] Tall for karbonopptak er estimert slik: 2 GtC/år absoberes av hav og 1,7 GtC/år absoberes av land. Dette tilsvarer hhv. 7,3 GtCO2/år og 6,2 GtCO2/år, avrundet til 13 GtCO2/år. Samlede menneskeskapte utslipp for 2007 er estimert til 9 GtC/år = 33 GtCO2/år. Istedenfor bare CO2 kunne man regnet inn alle klimagasser til CO2-ekvivalenter. Det er ikke gjort her. Se siste tallene fra IPCC i Solomon, S, 2007, Technical Summary Climate Change 2007.

[vi] Se Arne Jon Isachsen og Jørgen Randers i del 1 av BI, 2007, Fremtidsbilder 2030.

[vii] Utslippet per capita i Norge var i år 2000 ca 12 t CO2-ekvivalenter per år. De private utslippene (særlig til transport og oppvarming) er mindre enn 12 tonn, ettersom olje og industri står for omlag halvparten. Lavutslippsutvalget, ibid. side 41.

[viii] James Lovelock, 2006, The Revenge of Gaia: Why the Earth is Fighting Back - and How we Can Still Save Humanity. For en diskusjon av forestillingen om dommedag og myten om apokalypse innen miljøbevegelsen, se Per E. Stoknes, 1996, Sjelens Landskap, kap. 2. 

Om økonomismen som ideologi

Hver høst er det på'n igjen. Neste års budsjetter. Hvem skal få mer og
hvem skal få mindre? Hva er effektiv, fornuftig og rettferdig
fordeling? Alle slags pengeøkonomiske argumenter svirrer rundt i
nasjonens budsjettrunder. Planer for investeringer og endringer i
overføringer og tilskudd diskuteres. Politiske partier presenterer
sine alternative budsjetter. Avisenes forsider prøver å fortelle hva
endringene vil bety for deg og din lommebok. Regneark og
makroøkonomiske modeller snitter og veier for å se om ulike politiske
partiers valgflesk går opp. Og partiene angriper hverandre med at "det
er ikke penger til å..." På begge sider av tradisjonelle skillelinjer
aksepteres penger og økonomiske regnemåter som avgjørende for
utfallet. Ulike grupper legger litt ulike forutsetninger til grunn for
sine regnestykker, men alle prøver å regne innenfor samme økonomiske
tankesett. Interessant nok er det bare noen få prosent av
budsjettsummene som beslaglegger nitti prosent av diskusjonen.
Marginalt, som økonomer sier.
Økonomiske regnestykker bestemmer hva vi kan gjøre og hva vi ikke kan
gjøre. Regnestykkene forteller oss at vi ikke kan lagre CO2 under
havbunnen fordi det er for dyrt (Gasscos rapport til Olje- og
energidepartementet i juni 2006 konkluderer med at alle CO2-
verdikjedene de har studert har negativ nåverdi. De fraråder derfor
CO2-utskilling.). De sier at vi bør kunne kreve en minimum
realavkastning på syv prosent av investert kapital hvert år,
uavhengig av bransje og geografi. De sier at når alle forfølger sin
egen interesse, vil dette systemisk gagne helheten. ("Økonomifagets
mest spennende idé siden 1776." skriver (Erik Grønn, 1999) De sier at
det er økonomisk effektivt når det er stor forskjell i velstand mellom
mennesker. De sier at det er dumt å kødde med markedet, fordi markedet
som regel vet best.
Hvordan er det blitt slik? Hva gir disse ideene oppmerksomhet og
gjennomslagskraft?
For å gi et rimelig nyansert svar er det viktig å skille mellom
fagøkonomisk forskning, økonomiske lærebøker og det som kan kalles
økonomisk ideologi i praksis.
Dagens økonomiske forskningsfront er svært bred og dekker et enormt
antall perspektiver. Spørsmålet er om det overhodet lar seg gjøre å
snakke om ett faglig selvbilde. Det lot seg kanskje gjøre for 20-30 år
siden, da såkalt "neoklassisk tradisjon" var på sin middagshøyde og
dominerte hovedstrømmen i faget. I den stod ideer som rasjonell
egeninteresse, nyttemaksimering, effektive markeder og ekvilibrium
sentralt. Både teoretisk og eksperimentell forskning har siden stilt
stadig flere spørsmålstegn ved alle disse. Men i lærebøkene blir
mangfoldet og motsetningene og spørsmålstegnene i faget lett borte. De
fleste lærebøker fremstiller økonomi som om det hadde en klar kjerne
og avklarte forutsetninger. Når studenten behersker disse er hun blitt
økonom.
Økonomisk ideologi i praksis synes like frakoblet forskningen.
Tidligere tiders lærebøker og idealer har bitt seg fast og blitt med
på lasset ut i beslutningsprosessene. Der inngår de som grunnsteiner i
den økonomiske ideologi, det jeg kaller økonomismen. . Jeg vil
fremheve fire prinsipper i kjernen av økonomismen som alle kaster
lange skygger:
1) Pris er alle tings målestokk!
2) Individer er nyttemaksimerende!
3) Bedrifter er resultatmaksimerende!
4) Økonomisk vekst først!

(fra kap 11 i Penger og Sjel, prinsippene drøftes nærmere i boken)

Hva er et tre verdt? - om penger som målestokk

Et tre verdsettes i dagens økonomiske forstand ut fra hva stammen kan omsettes for på tømmermarkedet på et bestemt tidspunkt.

Treet verdsettes ikke ut fra den luftrensingsevnen det har, ikke for de lukter og biokjemiske signaler det utveksler med andre trær og skapninger, ikke for den jordholdende, erosjonsmotvirkende kraft det har, ikke for berikelsen av jorden med løv og barnåler, ikke for den skygge det gir i varme land, ikke for bidraget det gir til å forme landskapet, ikke for bidraget det gir de tusener av insekter som lever av det og de fuglene som finner mat og ly i det, ikke for bidraget røttene gir til å smuldre og lufte steingrunnen slik at CO2 kan bindes til silisium i granitt for så å bli til kalsiumbikarbonat som tilsist fôrer algene i havet og synker til bunns med karbonet som kalk^[i].

Et tre som har stått på samme sted i ett, to og kanskje tre hundre år gir identitet til området og de menneskene som bor der. Treet, en oppreist medskapning i verden, tålmodig på sin plass, alltid det samme, men likevel litt forskjellig fra dag til dag og fra vinter til vår til sommer til høst. Heller ikke dette bidraget teller i den store, hektiske økonomiske samtalen.

Treet blir taust – innenfor den rammen dagens økonomiske tenke- og tellemåter angir. Et tre med et stammevolum på 600 liter reduseres til 0,6 m3 x 350 kr/m3 = 210 kroner brutto salgsverdi før mva. Og det er det.

Hvorfor ikke utvide rammen?

Hvorfor ikke tilkjenne treet andre kvaliteter i tillegg?

Og hvorfor ikke begynne å verdsette disse verdiene som treet frembringer hvert år som en form for naturpenger, en slags avkastning på en unik og livsviktig naturkapital?

Som mennesker er vi intelligente nok til å kunne telle og tale på flere måter enn én. Vi har følelser og innsikt nok til å kunne verdsette andre former for kapital enn den menneskeskapte.

Vi vet for eksempel at i en urskog er det trær i alle aldre. Omtrent 1/3 av biomassen består av stående voksende trær, en tredjedel består av stående 'døde' (ferdig utvokste) trær og en tredjedel av liggende, oppsmuldrende trestammer. Alle disse kategoriene har verdi for stedet, for insekter, sopp og fugler, for mikro-klimaregulering, foryngelse, næringsomsetning og så videre. Dagens økonomi tilkjenner kun noen av disse trærne verdi, nemlig de som er modne for hogst. Og de bør tas så fort de er hogstmodne for å maksimere verdiskapingen.

Videre, hvis vi antar at tømmerprisene på lengre sikt er nedadgående, lønner det seg å hogge mest mulig i dag og så foreta andre investeringer med høyere avkastning. Får du opptil 10 prosent årlig avkastning på disse andre investeringene mens tømmerprisen holder seg stabil, sier det seg selv hva som er økonomisk mest rasjonelt.

Men får trærne stå, bidrar de på andre måter. Det tar århundrer for urørt skog å oppnå maksimal rikdom i mangfold. Slik sett bidrar eierne av skog som får stå i fred, tiår etter tiår, til produksjon av økt naturkapital. Det blir da økologisk mest rasjonelt at de som på denne måten velger å investere i naturkapital avkastning for dét i naturkroner.

(Utdrag fra boken Penger og Sjel, s. 180.)

En bokomtale av sosialøkonom Jon Andersen

En ny innfallsport til forståelsen av penger

Jon Andersens anmeldelse av ”Penger og sjel – ny balanse mellom finans og følelser”

 

Jeg er utdannet samfunnsøkonom. Likevel kjøpte jeg boka. Det som verre er, er at jeg lærte noe av den.

Visste du at du bokstavlig talt – "are making money" – når du bruker kredittkort? Forfatteren – psykologen – ga meg – økonomen – ny innsikt her. Dette burde jeg ha forstått selv i kraft av å være økonom, men klarte det ikke uten psykologens hjelp.

Hvis du skaper penger ved å bruke kredittkort: Hva skjer da når du gjør opp kredittkortgjelda? Svaret finnes i boka.

Jeg opplever forfatterens grunnleggende kritikk av tradisjonell tenkning å være dens konsekvenser hvis tenkningen er utilstrekkelig. Økonomer baserer sine modeller på "hard science" – matematikk. Ved bruk av matematikk, gir logikken de svar premissene tillater. Men hva hvis premissene er mangelfulle? Forfatteren legger opp til konstruktiv diskusjon her. Her er upløyd mark.

Når pengene gjør noe annet enn økonomene forutser – til tross for at økonomene baserer sine konklusjoner på streng logikk anvendt på de premisser man normalt antar som sanne – indikerer dette at premissene er mangelfulle. Man mangler noe. Kan hende en dimensjon?

Økonomer og forfatteren betrakter verden langs forskjellige akser. Som kjent er det der akser krysses at man plutselig får se en ny dimensjon tre fram. Slik er det også her.

Forfatteren ser mye hen til gresk mytologi når han betrakter og forklarer forholdet mellom penger og sjel. For meg var dette overraskende innsiktsgivende. Her fikk jeg ny kunnskap (som er flere tusen år gammel…). Jeg hadde aldri trodd av gresk mytologi kunne ha så stor relevans i dag, og ville kunne la seg anvende til å forstå økonomiske forhold som økonomistudenter må bruke høyere matematikk for å kunne bevise. Enkelte ganger var resonnementene i boka av den typen som fikk meg til å stoppe opp, stirre ut i lufta og reflektere over det jeg nettopp leste. Opplagt har forfatteren bokstavlig talt lagt sjela i denne boka. Her og der lo jeg litt, også. Forfatteren har perspektiver vi økonomer ikke har.

Boka synes ikke å ha ambisjoner om å bli lærebok i samfunnsøkonomi. Som samfunnsøkonom vil jeg likevel anbefale samfunnsøkonomer og samfunnsøkonomistudenter å gløtte litt i denne boka. Den er intellektuelt stimulerende, og er egnet til å gjenoppvekke den ydmykhet som er høyst nødvendig for å tilegne seg ny kunnskap.

Hvordan kan noen gi ut en så interessant bok med en så usexy tittel? Tittelen annonserer at innholdet er psyko-babbel tuftet på (ikke-deriverbart) føleri. I så henseende er bokas tittel på grensen til straffbart villedende.

Innledningen fra "Penger og Sjel"

INNLEDNING

Det har aldri vært så mye penger i omløp som nå. I vår del av verden har eiendom og andre former for kapital aldri vært mer verdt. Samtidig er det et faktum at mennesker i verdens rikeste land ikke har høyere livskvalitet enn før. Målinger av lykkenivå har vært stabile siden 1970, på tross av en flerdobling av økonomisk verdiskaping. På samme tid synker naturens og klimaets bærekraft. Den samlede belastningen på naturens økosystemer er for stor. Paradokset er at markeder og penger har seiret, samtidig som dagens utforming av det økonomiske systemet svikter mennesker og natur.

Hva gjør vi med det?

Hovedspørsmålene i boken blir da disse: Er de tankesett dagens økonomiske praksis baserer seg på for snevre? Trenger vi en utvidet forståelse av penger? Med nye ideer? Og kanskje med nye typer penger? 

Disse enkle spørsmålene leder imidlertid til dype problemer og lange omveier. Først til spørsmålet om hva penger er og hvordan de oppfattes. Men også til det emosjonelle forholdet mellom mennesker og penger. Et sentralt problem er motsetningen mellom penger og hva vi forestiller oss som psyke eller sjel. For mange fremstår de som bitre fiender: penger eller sjel, finans eller følelser, markeder eller medmenneskelighet. Bokens første del forsøker å spore opprinnelsen til disse motsetningene og de følelsene penger vekker. 

Økonomiske ideer fremstår ofte som universelle, globalt gyldige og kulturfrie. Noen mener verden blir flatere når de samme økonomiske spillereglene forsøkes innført overalt. Men økonomi er neppe uavhengig av kultur. Å forankre økonomiske ideer i deres skjulte kulturelle røtter er derfor nødvendig. Penger er fortelling og bilde like mye som sedler og materielle goder. Ved å se penger som kultur og tanke, blir det klart at dagens penger er et symbolsystem samfunnet selv har utviklet over noen århundrer. Måten vi utformer penger på har ikke funnet sin perfekte sluttilstand. Det er fullt mulig å konstruere pengene annerledes i fremtiden, hvis og når omstendighetene krever det. 

Del II gjør derfor noen kulturelle dypdykk ned i det ubevisste sjelsliv knyttet til penger. I Del III returnerer jeg til dagens økonomiske teori og praksis. Her legger økonomisk teori seg "på benken" for å analysere eget selvbilde og egne skyggesider. Fra analysen av hva penger og psyke er (Del I), hvordan vår kultur får oss til å føle og tenke om dem (Del II), samt hva økonomien ser og ikke ser (Del III), fremmer jeg et forslag, et scenario, om å utvide rammen om penger. 

Scenariet bygger videre på ideen om utvidet  regnskapsførsel – for naturkapital og sosialkapital - i tillegg til bokført produktiv kapital (enerådende i dag). Altså tre typer kapital. For å synliggjøre og verdsette disse kan det innføres egne markeder og egne valutatyper for hver kapitalform, slik at vi får 'naturkroner' og 'sosialkroner' i tillegg til dagens norske kroner. Forslaget vokser frem av de foregående kapitlene. 

Bakgrunnen for forslaget er at dagens penger kun setter pris på noen få verdidimensjoner: de som omsettes i tradisjonelle markeder for arbeid, eiendom og kapital, samt varer og tjenester. Sosiale dimensjoner som omsorg, frivillig innsats, felleskapsgoder og kultur inngår sjelden eller kun indirekte i dagens pengeprising. Disse verdiene passer ikke til dagens målestokk. Det gjør heller ikke økologiske dimensjoner som luftforurensing, jordsmonn og artsmangfold.  

Det har lenge vært arbeidet med å få frem klare og forståelige tall på samfunnsnivå – sosiale indikatorer og miljøindikatorer – for å følge med på utviklingen av disse andre verdidimensjonene. Men slike samfunnsindikatorer får lite politisk oppmerksomhet så lenge de ikke angår eller griper inn i livet til folk flest. Ved å innføre omsettelige sosialkroner og naturkroner kan imidlertid slike dimensjoner bli synliggjort fra mikro- og like til makronivå. Ved å verdsette og omsette dem på egne markeder, vil dette på sikt kunne øke samfunnets samlede sosiale livskvalitet og naturkvalitet. Da er det ikke lenger bare pengemengde og produktiv kapital som kan vokse, men også sosialkapital og naturkapital. Først når disse ses i sammenheng kan vi snakke om en virkelig økonomi ut fra ordets opprinnelse i det greske oikos, som betyr hushold, ikke pengepung. 

Uansett om et slikt scenario blir virkelighet eller ei, fins det en rekke måter å føre sjel og penger nærmere sammen på innenfor dagens rammer og med ny økonomisk teori. Dette skjer allerede mange steder, og avslutningskapittelet vever sammen noen slike tråder som trekker mot fremtidens praksis. Utålmodige lesere kan selvsagt hoppe rett til slutten (Del III), men går da glipp av det kulturelle og psykologiske fundamentet.

Dagens pengesystem medfører enorme kostnader som er skjult for det økonomiske blikk fordi det låser oss til å handle ut fra snever lønnsomhet. Men kanskje den største kostnaden er de begrensningene systemet legger på hjerte og tanker om hva det faktisk er mulig å gjøre. Kort oppsummert bidrar derfor boken til to ting: 1) Den gir økonomiske ideer en forankring i den vestlige kulturarven. 2) Den åpner opp for nye måter å se, tenke om og anvende penger på. 

Noe mer enn bare NOK? Naturkroner (NAK) & Sosialkroner (SOK)

Når det kommer til den praktiske utformingen av løsninger, er jeg ingen ekspert. Jeg har et annet utgangspunkt enn økonomer, politikere og praktikere. Mitt arbeidsområde er å studere hvordan den menneskelige psyke er vevet inn i et mangfold av relasjoner til verden. Derfor vil jeg gjerne invitere andre til å være med å tenke økonomi på en mer mangfoldig måte. Elementer til de forslag som følger har jeg plukket fra en serie kilder, men sammenstillingen tror jeg er ny. Forslaget presenteres her mer som et ønskelig scenario enn som en ferdig utredet plan for iverksetting. Det er å oppfatte som en invitasjon til å tenke ut et nytt og grunnleggende annerledes, men like fullt mulig, relevant og troverdig fremtidsbilde. Hvordan dette skal skje konkret og praktisk er en langsiktig oppgave, neppe egnet for en enkelt person eller liten gruppe.

Vi kan bruke de beste erfaringene vi har fra markeder, offentlig og privat økonomi, institusjoner, organisasjoner og eget engasjement. Vi må prøve. Pessimisme passer best for gode tider. Nå er det for sent å være pessimist.

I et nøtteskall beskriver scenariet en fremtid hvor man gjennom politiske vedtak innfører to nye pengesorter i tillegg til den ene vi allerede har. De nye pengesortene utgjør egne kapitalformer med tilhørende omsetning i nye markeder.

Tar vi Norge som utgangspunkt, kan vi da tenke oss at vi i tillegg til NOK - våre velkjente norske kroner - for eksempel får SOK for sosialkroner og NAK for naturkroner. Disse sirkulerer i hver sine markeder, men kan – etter nøye reguleringer – utveksles med hverandre.

Antikapitalistene vil helst temme eller stagge markedene. Her går vi helt andre veier ved å la markedenes magi arbeide for vårt felles beste, slik Adam Smith oppdaget at de kunne og slik økonomer i lang tid har beskrevet. Hovedforskjellen fra konvensjonell økonomi består i at vi anvender ulike typer penger for hver type kapital.

Scenariet bygger på tre drivkrefter som har vokst kraftig de siste 30-40 årene, selv om de ennå kanskje ikke er spesielt synlige i hovedstrømmen:

1) innføring av nye lokale pengesorter,

2) utvidet rapportering og bokføring på selskapsnivå, som begrepet om den tredoble bunnlinje og

3) utvidelse av kapitalbegrepet på samfunnsnivå.

Penger & Sjel - En første åpenbaring

Boken Penger & Sjel - En ny balanse mellom finans og følelser er skrevet av Per Espen Stoknes. Stoknes tar opp problemstillinger om pengenes grep om vår sjel. På en fasinerende måte trekkes det opp linjer fra historisk og mytisk perspektiv over til vår hverdag og vår rasjonelle og irrasjonelle håndtering av penger og finans. I den settingen som vårt pengesystem er utformet lider miljøet, det sosiale mellom mennesker og samfunn.

Forfatteren foreslår å innføre nye valutaer i tillegg til dagens ensidige måling i kroneverdi. Naturkroner skal brukes til å verdsette naturen på en bedre måte, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Sosialkroner skal brukes til å verdsette insats som normalt ikke permieres i markedsøkonomien.

Bør vi ikke ordne oss slik at vi strever mer etter kvalitet i våre liv og samfunn, og mindre etter kvantitet?