Gode ønsker for miljø og fine ord om etikk hjelper lite. Spørsmålet blir om vi kan gjøre noe med pengesystemene som direkte stimulerer individer og bedrifter både til å tenke og til å handle annerledes? Jeg tror det. Her fremmer jeg forslag, et fremtidsscenario, til en mer pluralistisk økonomi. Scenariet kunne passende kalles polykapitalisme.
Utgangspunktet er de skyggesidene vi identifiserte og drøftet i forrige kapittel. For det første trenger vi å synliggjøre flere verdidimensjoner enn de som måles i tradisjonelle priser. For det andre trenger vi å gjøre det på en måte som påvirker individers valg en bredere egeninteresse. For det tredje trenger vi å gi bedrifter et bredere sett av siktemål enn det ene (maksimal lønnsomhet) som har vært drivkraften hittil. For det fjerde trenger vi å sette økonomisk vekst i direkte relasjon til de rammene som samfunn og økosystemer må befinne seg innenfor
Dette bør vi kunne oppnå uten å drukne i sentralstyrte og trege regulering som subsidier, avgifter og forskrifter for å rette opp markedssviktene i den tradisjonelle ensartede økonomien. Hvordan? Tanken er å innføre nye pengesorter i tillegg til den ene vi bruker i dag , og la disse sirkulere i parallelle, men relaterte markeder.
Vanlige penger (kr, $, €) fungerer som et såkalt incentivsystem. Et incentiv er en form for motivasjon som stimulerer eller oppmuntrer til å handle på en bestemt måte. Penger er ikke er alt, men det er trolig det sterkeste motivasjonssystemet i moderne samfunn: over hele verden trosser mennesker tretthet, familiebånd, ubehag og lange reiser for å kunne tjene penger. Vi arbeider og strever for å øke beholdningen, også når livskvaliteten ikke fortsetter å øke. Mennesker gjør omtrent hva som helst for penger: gir fra seg en nyre, føder andres barn og hugger opp livsfarlig avfall uten verneutstyr. Folk går til arbeid, synkroniserer sine agendaer og sikter seg inn mot samme typer mål, så lenge de får penger for det. Og markedssystemet leverer varene til de som har penger å betale med. Pengene får dette enorme systemet til å gå rundt. Det virker etter formålet.
I dag har de nasjonale valutaer omtrent monopol som betalingsmiddel og som incentivsystem. Hvis det er medvirkende til at verdidimensjoner som natur og samfunn ikke blir prioritert i markedene, må det være mulig å innføre flere incentivsystemer med andre formål. Andre typer penger kan bidra til å synliggjøre hittil uprisede verdier i som global og lokal naturkapital. Vi trenger også lokale incentivsystemer som øker tillit og samarbeid og dermed styrker sosialkapitalen. Dermed introduserer vi egne pengesorter for naturkapital og sosialkapital. Disse fungerer parallelt med den vanlige finanskapitalen og det vanlige markedssystemet som leverer varer og tjenester.
Verdsettelse av økosystemer på land
Det fins imidlertid flere typer naturkapitaler. En enkel inndeling er klima, hav, land- og kystbaserte økosystemer og videre geologiske, ikkefornybare ressurser. I dette avsnittet begrenser jeg meg til land- og kystbaserte økosystemer.
Uansett hva som skjer med klimaet, er det viktig å ta vare på mest mulig av det biologiske mangfoldet. Både fordi det har egenverdi, fordi det har verdi for oss mennesker og fordi det bidrar til klimaregulering og økosystemenes alminnelige overlevelsesevne. Skal vi kunne fastsette verdien av naturkapital på et område, trengs det biologiske takster på samme måte som vi verdsetter eiendom ved takst. Den biologiske taksten må spesifisere bestanddelene i naturkapitalen og hva den årlige avkastningen kan bli. Begge deler kan uttrykkes i naturkapitalkroner, eller NAK. Avkastningen vil tilsvare hva det spesifikke landområdet produserer av årlige økosystemtjenester.[i]
I dette scenariet blir alle aktører etterhvert pålagt å føre miljøregnskap, slik mange allerede har begynt på. Men nå bokføres naturverdiene i NAK. Alle utslipp og alt forbruk av naturressurser må bokføres parallelt som transaksjoner føres på konto i tradisjonelle kroner, NOK. Alle former for utslipp og forbruk av råvarer skal kostnadsføres i NAK.
Etterspørsel etter NAK oppstår når bedrifter og organisasjoner ønsker å styrke resultatet i sitt naturregnskap. I det nye skatteregime gis som nevnt finansielle skattelettelser dersom både sosial- og miljøresultater er positive. Motsatt blir det finansiell skatteskjerpelse ved tilsvarende negative resultater i den tredoble bunnlinjen. Jo større overskudd i SOK og NAK, desto lavere finansiell skatt.
De som eier naturområder kan selge NAK fra sin årlige avkastningen til bedrifter. Eller hun kan selge andeler av hele naturkapitalen og dermed rettighetene til fremtidig årlig avkastning. Det blir samme velprøvde prinsipp som med et aksjeselskap.
Eieren har fortsatt full disposisjonsrett over området. I tillegg kan hun selge materielle naturressurser fra eiendommen på vanlige markeder mot betaling i NOK. Hele dette beløpet går til eierens egen konto. Men dersom eieren foretar et stort uttak av tømmer, vilt eller andre ressurser, eller foretar store inngrep som utbygging, veier eller grustak, kan dette gi biologisk forringelse. Da synker eiendommens naturkapital og fremtidig avkastning. Ny biologisk taksering kan være nødvendig for å fastsette nøyaktig hvor mye verdien av naturkapitalen i området går ned.
Eieren av området står ansvarlig, sammen med eventuelle medeiere, for å forvalte naturkapitalen på best mulig måte. Lykkes hun i å forbedre biomangfold, jordkvalitet og vannkvalitet, øker naturkapitalen og årlig avkastning, akkurat som dagens aksjeselskaper øker i aksjekurs og utbytte når egenkapital og resultater blir styrket.
Sett at eiendommen omfatter en gammel skog med høyt biomangfold og forvalteren velger å anlegge en ny skogsvei for å ta ut store tømmerverdier og selge disse for NOK på råvaremarkedet. Eieren sitter da forhåpentligvis med et positivt finansielt resultat. Men naturkapitalen er svekket og den årlige avkastning kan falle. Den neste gjennomgang av biomangfoldet på eiendommen gir området kanskje en langt lavere takst. Har en eier solgt ut andeler av naturkapitalen, kan medeiere kreve kompensasjon for uttakene. Gjennomfører hun derimot en skånsom hogst og samtidig tiltak for å styrke biomangfoldet, så oppstår – etter ny taksering – igjen økt verdi og større årlig avkastning.
På denne måten synliggjøres verdiene i den levende naturkapitalen innenfor det menneskelige fellesskap - informasjon om områdenes kvalitet blir fortløpende formidlet, verdsatt og bevisstgjort. Det er ikke lenger bare årlig avkastning i form av produkter som tømmer, korn, grønnsaker, jakt, vilt eller fisk som blir prissatt på et varemarked. Også naturkapitalen – økosystemene som hvert år skaper viltet, skogen og fiskestimene – blir synliggjort i pengesystemet. Reduksjon av naturkapitalen ved for store eller hensynsløst gjennomførte uttak får konsekvenser som svir både for hovedeier (disponent) og medeiere.[ii]
Til dette trengs det selvsagt gode og velutdannede biologer, foruten velfungerende standarder for å taksere og avgi tilstandsrapport. Det trengs også uavhengige miljøer som reviderer og kontrollere takseringen. Også her vil systemet kunne gi opphav til nye yrker og, som ringvirkning, fornyet stimulans til forståelse av natur og økosystemer.
Vi skaper altså mulighet for inntekter fra eiendommens skoger, tareskog, våtmarker, villfuglbestander, ferskvann og bekker - uten at verdien av naturkapitalen selv reduseres ved hogst, utskilling av tomter, minikraftverk eller intensiv oppdyrking. Eierne kan videre øke sin inntekt eller formue ved å investere og aktivt forvalte naturkapitaler som biomangfold og vannkvalitet på eiendommen. Utnytting av mer enn det som er biologisk forsvarlig vil raskt gjenspeiles i verdiforringelse av eiendommen på markedet. Dermed vil eierne være interessert i å opprettholde og kanskje også øke naturkapitalen. Og medeiere vil presse på – akkurat som aktive aksjonærer i dagens aksjeselskaper.
Vi kan jo se for oss ivrige grunneiere, i norske Trillemarka så vel som andre steder, gjøre sitt beste for å ta vare på biomangfoldet når det blir mer verdt desto større mangfoldet blir. Gamle tørrgraner får stå i fred, og ivrige reineiere tar vare på både jerv og rein, hvis 'jervtaksten' på deres områder gir et vesentlig tilskudd til årsinntekten. Slett ikke usannsynlig. Jerven er i europeisk sammenheng en svært sjelden art, noe som ville gi mulighet for høy NAK-avkastning også til kapitalsterke selskaper som ønsker eller trenger å være deleiere i denne type naturkapital, ikke minst for skattenivåets skyld.
Tilsvarende kan vi tenke for jordbruk, hvor økosystemets kvaliteter er avhengig av ressursbruk, jordstruktur, plantekvalitet, husdyrtrivsel, kulturlandskap og så videre. Fremtidens gårder kan kanskje selge NAK fra vannrensing i våtmarker, biodiversitet i kulturbeite og ferskvann, CO2-opptak fra skogen og grønn kraft fra vindmøller i tillegg til sauekjøtt og hønseegg.[iii] Standarder for taksering i kombinasjon med nye markeder ville sette verdien på NAK fra slikt salg.
Som sagt er forslaget om egen valuta for naturkapital ikke helt nytt. Vi kan for eksempel se klimakvoter som en form for penger relatert til naturkapital: EU kaller utslippstillatelser en form for valuta fordi de kan selges og kjøpes i et eget marked. I handelssystemet for utslippskvoter har EU sagt at én utslippstillatelse er lik ett tonn CO2.[iv] Dermed blir hver utslippstillatelse et verdipapir og kan forstås som en ny type penger.
Klimakvoter som penger – "klimakroner"
Overflaten på planeten vår, Gaia, klarer i dag å trekke ut rundt 13 milliarder tonn CO2 fra atmosfæren i året. Av dette tar havet opp ca 7 milliarder og landjorden 6 milliarder. Menneskeskapte utslipp av CO2 er imidlertid mer enn det dobbelte, ca. 33 milliarder tonn i 2007.[v] Differansen på ca 20 milliarder tonn/år forblir i atmosfæren og skaper temperaturheving og klimaforstyrrelser. Utslippet skader den naturkapitalen som klimaet utgjør. Atmosfæren gir oss en strøm av tjenester som rent ferskvann, passe temperatur, vind og beskyttelse mot skadelig stråling. I tillegg åpner ren luft for at vi kan se skjønnheten rundt oss, for ikke å snakke om at luften hvert eneste sekund sørger for at vi alle kan puste og leve. Ikke akkurat bagateller. Snakk om usynlig kapital, undervurdert kapital! Ikke rart at tidlige folkeslag respekterte himmelen som en guddom.
La oss si at vi fordeler de samlede utslipp som Gaia årlig klarer å ta unna likt til alle mennesker på jorden.[vi] Hvert menneske kan da slippe ut 2,0 tonn CO2 per år (13 mrd tonn / 6,5 mrd mennesker). Denne "retten til å forurense" er begrenset, og dermed verdifull. Vi kan se den som en pengesort. Og vi kan kalle den klimakrone, kvotekrone eller karbonkrone - uansett kan vi skrive KKR.
Sier vi at én KKR tilsvarer ett kg CO2, får vi at 2,0 tonn utslipp tilsvarer 2000 KKR. Hver person i Norge, EU eller på kloden, kan da hver 1. januar få utdelt 2000 KKR på en egen konto. Hver KKR gir rett til å slippe ut 1 kg CO2 fra fossile kilder. Dette utgjør pengetilgangen.
Hvert individ eller hver bedrift som forbruker gass, olje eller kull, må ettersom året går betale 1 KKR for hver kg CO2-utslipp vedkommende forårsaker. KKR går tilbake til staten, og mengden av naturkroner på den enkeltes konto synker. Dette er etterspørselssiden. Nordmenn har mye industri, og vi liker varme hus, å fly og kjøre bil. Ganske fort blir KKR mangelvare, og verdien på hver av dem kan i så fall fyke i været. Allerede i løpet av våren ville nordmenn samlet sett ha brukt opp alle sine 2000 KKR. [vii] Deretter måtte vi kjøpe flere KKR fra andre land (Sverige?) med vanlige penger. Det vil gjøre det lurt å ha en bil som bruker mindre bensin, og kanskje fly mindre. Tog, buss, sykkel og videokonferanser sparer også mange KKR på konto. Industri som er god på å rense sine utslipp, klarer seg med mindre kjøp av KKR.
Det kan være lønnsomt, ikke minst for fattige land, å selge til andre som ønsker å slippe ut mer og kan betale med valutaer som NOK eller EUR eller USD. Hvis utslippskvoter gjennomføres globalt etter et slikt mønster, kan de bidra til at fattige land blir rikere samtidig som samlede utslipp går nedover. De fattige har noe å selge på KKR-markedet. Det er klart at systemet fungerer dårligere hvis ikke alle er med. Men selv med bare en gruppe land, eller en gruppe store byer, kan et slikt system fungere ved at det etter hvert ikke slippes ut mer enn den totale mengde klimagasser som er satt som mål for gruppen.
EU deler i dag ikke ut utslippstillatelser til individer. Men de gis ut gratis til store industri- og kraftselskaper, og (perverst nok) mest til de som allerede slipper ut de største mengdene med CO2. Poenget med dette er å få flest mulig med. Men etter hvert skal det bli færre og færre gratiskvoter inntil det årlige antallet som deles ut kommer ned til det målet som er satt for EU i Kyoto-avtalen. Det burde være et politisk godt budskap å love alle mennesker egen klimakvote i form av egne klimakroner inn på konto hvert år. Hvis industrien er misfornøyd med at de ikke får noen slik kvote, går det an å love ekstra skattelette i en overgangsperiode.
Kunne man bli enige om et slikt system globalt, kan man tenke seg at det først gis personlige kvoter eller "naturpenger" som tilsvarer 33 milliarder tonn, det vil si ca. 5 tonn per person. År for år strammes det så inn inntil det hele kommer ned til 13 mrd tonn eller ca. 2,0 tonn per person, og vi igjen er på et bærekraftig utslippsnivå.
Konklusjoner
Det kan hende at dette blir for lite for sent, og at atmosfæren derfor ikke lenger ønsker å gi oss alle sine årlige tjenester som passe temperatur og egnet klima. Mengden av CO2 som har samlet seg opp i perioden med for høye utslipp er allerede faretruende stor. Det vil ta lang tid før konsentrasjonen av CO2 kommer ned igjen, selv om utslippene kuttes. Luft og hav er blitt "sure" på oss. Det gjør noen av oss til pessimister og noen til dommedagsprofeter. Kanskje Gaia vil hevne vår tankeløshet.[viii]
Ingen vet nøyaktig. Det er antagelig likevel smart å prøve å gjøre noe som vil komme et flertall til gode på kort sikt og alle på lang sikt, istedenfor å la være å gjøre noe i det hele tatt. Det er godt mulig at folk blir ivrige tilhengere av CO2-reduksjon og kvotehandel dersom utslippskvotene blir delt ut – ikke til industrien som i dag – men til innbyggerne. Penger er også språk og oppmerksomhet. Da kan de selv bruke dem opp eller selge dem til bedrifter som trenger dem. Det kan gå god sport i et slikt system, og da er mye vunnet.
[i] For gjennomgang av begrepet, verdsetting og tilstanden til ulike typer økosystemtjenester kan man ta utgangspunkt i Millennium Ecosystem Assessment, 2005, Ecosystems and Human Well-being: Biodiversity Synthesis. For diskusjon om bokføringsenheter av økosystemtjenester se: James Boyd og Spence Banzhaf, 2007, "What are ecosystem services? The need for standardized environmental accounting units."
[ii] Det trengs en utvikling særlig av modeller for allmenninger og fellesressurser som fiskebestander osv. Men prinsippet bør være at alle registrerte brukere/fiskere blir medeiere i det nye eiendomslaget slik at de får felles interesse i å optimalisere verdien.
[iii] Wayt Gibbs, 2005, "How should we set priorities?", Scientific American, sept. 2005, side 113.
[iv] European Commission, 2004, EU Emissions Trading. An Open Scheme Promoting Global Innovation to Combat Climate Change.
[v] Tall for karbonopptak er estimert slik: 2 GtC/år absoberes av hav og 1,7 GtC/år absoberes av land. Dette tilsvarer hhv. 7,3 GtCO2/år og 6,2 GtCO2/år, avrundet til 13 GtCO2/år. Samlede menneskeskapte utslipp for 2007 er estimert til 9 GtC/år = 33 GtCO2/år. Istedenfor bare CO2 kunne man regnet inn alle klimagasser til CO2-ekvivalenter. Det er ikke gjort her. Se siste tallene fra IPCC i Solomon, S, 2007, Technical Summary Climate Change 2007.
[vi] Se Arne Jon Isachsen og Jørgen Randers i del 1 av BI, 2007, Fremtidsbilder 2030.
[vii] Utslippet per capita i Norge var i år 2000 ca 12 t CO2-ekvivalenter per år. De private utslippene (særlig til transport og oppvarming) er mindre enn 12 tonn, ettersom olje og industri står for omlag halvparten. Lavutslippsutvalget, ibid. side 41.
[viii] James Lovelock, 2006, The Revenge of Gaia: Why the Earth is Fighting Back - and How we Can Still Save Humanity. For en diskusjon av forestillingen om dommedag og myten om apokalypse innen miljøbevegelsen, se Per E. Stoknes, 1996, Sjelens Landskap, kap. 2.
