Det man måler får man mer av

I mange land blir brutto nasjonal lykke vurdert som et reelt alternativ til dagens brutto nasjonal produkt som det viktigste målet på hvordan nasjonen har det. Lykkeforskning viser at større økonomisk vekst ikke nødvendigvis betyr en lykkeligere befolkning. Når et visst minimum er dekket stiger ikke målt lykke i samfunnet. En naturlig konsekvens av slike funn er å begynne å styre samfunnet annerledes. Hvis mer øknomisk velstand ikke gjør at vi blir lykkelige, hva er da vitsen?

Dagfinn Høybråten har foreslått å pålegge finansministeren å måle lykke i samfunnet. Han argumenterer for forslaget i dagens Dagsavisen. Argumentasjonen er at det man måler, det får man, i alle fall er det slik i politikken. Ved å måle livskvalitet istedenfor økonomisk vekst legger man til rette for en politikk som er mer effektiv i å oppfylle sin oppgave, og mer human fordi den kan ta hensyn til mer enn penger, industri og eksport. Lovforslaget var til eksperthøring i stortingets finanskomite 4. juni, og jeg holdt innlegg om lykke. Jeg har tidligere argumentert for en politikk styrt av brutto nasjonal livskvalitet, i "Penger og Sjel." I Kapittel 5 "Ny velferd" argumenterer jeg for at det er både mulig og nødvendig å måle lykke. Utdrag:

"Vi har sett at den politiske ideen om velferd opprinnelig kom fra et ønske om trygghet for alle i nasjonen. Vi har sett hvordan den økonomiske ideen om velstand– resultatet av markedsdrevet vekst – tidligere bidro til velferd. Og vi har sett at etter hvert som velstanden vokser ytterligere, vil mer og mer av velferden bli avhengig av livskvalitet i form av lykke og psykisk velvære.
Velferd kan da ses som kombinasjonen av materiell velstand, helse og lykke, men hvor stadig økende velstand gir mindre og mindre utslag på samlet velferd. I rike land er velferden mer følsom for endringer i lykke og velvære enn for endringer ivelstand.
Dessverre er mye politikk og økonomi basert på den økonomistiske feilslutning at økt velstand bringer tilsvarende økning i lykke. Denne forutsetning har ikke holdt for vestlige land etter perioden 1950–1970. Hvis økonomi er en vitenskap om mest mulig effektivt å tilfredsstille flest mulige menneskelige ønsker og dermed bringe økt velferd, så blir mer velstand stadig mer irrelevant. Å bidra til sjelelig velvære krever en annen innsikt i penger og menneskets natur enn de ideer økonomien anvender i dag.
Det kan være på tide å forlate den tradisjonelle politiske venstre–høyre aksen når det gjelder statens og markedenes respektive roller i fordeling og vekst av velstand. En ny akse vil oppstå i spennet mellom de som setter fortsatt økonomisk vekst først, og de som setter utvikling av lykke og menneskelig utvikling først. Det er ikke lenger slik at velstand automatisk gir mer lykke og utvikling. Dermed vil det andre standpunktet innebære nye roller for både staten og markedene. I kapittel 12 skal vi også se på sosiale og økologiske verdidimensjoner i forhold til menneskelig utvikling. Der ligger den nye velferden. Sjelens økonomi.
Men kan markeder overhodet tenkes å bidra til menneskelig, sosial og økologisk utvikling? Er ikke moderne markeder dominert av utnytting, manipulasjon og taktiske manøvre? Mange opplever markeder som natur- og menneskefiendtlige, med vekstpress, profittjag og stress. Det kan være på sin plass med et dykk ned i de mytiske lag av våre forestillinger om markedene."

Jeg holdt også foredrag om scenarier for ny velferd og brutto nasjonal livskvalitet for Helse- og Omsorgsdepartementets folkehelseavdeling den 5. juni og for Finansavdelingen i Finansdepartementet den 11. juni. Slides fra dette foredraget legges ut her om litt.