Om økonomismen som ideologi

Hver høst er det på'n igjen. Neste års budsjetter. Hvem skal få mer og
hvem skal få mindre? Hva er effektiv, fornuftig og rettferdig
fordeling? Alle slags pengeøkonomiske argumenter svirrer rundt i
nasjonens budsjettrunder. Planer for investeringer og endringer i
overføringer og tilskudd diskuteres. Politiske partier presenterer
sine alternative budsjetter. Avisenes forsider prøver å fortelle hva
endringene vil bety for deg og din lommebok. Regneark og
makroøkonomiske modeller snitter og veier for å se om ulike politiske
partiers valgflesk går opp. Og partiene angriper hverandre med at "det
er ikke penger til å..." På begge sider av tradisjonelle skillelinjer
aksepteres penger og økonomiske regnemåter som avgjørende for
utfallet. Ulike grupper legger litt ulike forutsetninger til grunn for
sine regnestykker, men alle prøver å regne innenfor samme økonomiske
tankesett. Interessant nok er det bare noen få prosent av
budsjettsummene som beslaglegger nitti prosent av diskusjonen.
Marginalt, som økonomer sier.
Økonomiske regnestykker bestemmer hva vi kan gjøre og hva vi ikke kan
gjøre. Regnestykkene forteller oss at vi ikke kan lagre CO2 under
havbunnen fordi det er for dyrt (Gasscos rapport til Olje- og
energidepartementet i juni 2006 konkluderer med at alle CO2-
verdikjedene de har studert har negativ nåverdi. De fraråder derfor
CO2-utskilling.). De sier at vi bør kunne kreve en minimum
realavkastning på syv prosent av investert kapital hvert år,
uavhengig av bransje og geografi. De sier at når alle forfølger sin
egen interesse, vil dette systemisk gagne helheten. ("Økonomifagets
mest spennende idé siden 1776." skriver (Erik Grønn, 1999) De sier at
det er økonomisk effektivt når det er stor forskjell i velstand mellom
mennesker. De sier at det er dumt å kødde med markedet, fordi markedet
som regel vet best.
Hvordan er det blitt slik? Hva gir disse ideene oppmerksomhet og
gjennomslagskraft?
For å gi et rimelig nyansert svar er det viktig å skille mellom
fagøkonomisk forskning, økonomiske lærebøker og det som kan kalles
økonomisk ideologi i praksis.
Dagens økonomiske forskningsfront er svært bred og dekker et enormt
antall perspektiver. Spørsmålet er om det overhodet lar seg gjøre å
snakke om ett faglig selvbilde. Det lot seg kanskje gjøre for 20-30 år
siden, da såkalt "neoklassisk tradisjon" var på sin middagshøyde og
dominerte hovedstrømmen i faget. I den stod ideer som rasjonell
egeninteresse, nyttemaksimering, effektive markeder og ekvilibrium
sentralt. Både teoretisk og eksperimentell forskning har siden stilt
stadig flere spørsmålstegn ved alle disse. Men i lærebøkene blir
mangfoldet og motsetningene og spørsmålstegnene i faget lett borte. De
fleste lærebøker fremstiller økonomi som om det hadde en klar kjerne
og avklarte forutsetninger. Når studenten behersker disse er hun blitt
økonom.
Økonomisk ideologi i praksis synes like frakoblet forskningen.
Tidligere tiders lærebøker og idealer har bitt seg fast og blitt med
på lasset ut i beslutningsprosessene. Der inngår de som grunnsteiner i
den økonomiske ideologi, det jeg kaller økonomismen. . Jeg vil
fremheve fire prinsipper i kjernen av økonomismen som alle kaster
lange skygger:
1) Pris er alle tings målestokk!
2) Individer er nyttemaksimerende!
3) Bedrifter er resultatmaksimerende!
4) Økonomisk vekst først!

(fra kap 11 i Penger og Sjel, prinsippene drøftes nærmere i boken)

Hva er et tre verdt? - om penger som målestokk

Et tre verdsettes i dagens økonomiske forstand ut fra hva stammen kan omsettes for på tømmermarkedet på et bestemt tidspunkt.

Treet verdsettes ikke ut fra den luftrensingsevnen det har, ikke for de lukter og biokjemiske signaler det utveksler med andre trær og skapninger, ikke for den jordholdende, erosjonsmotvirkende kraft det har, ikke for berikelsen av jorden med løv og barnåler, ikke for den skygge det gir i varme land, ikke for bidraget det gir til å forme landskapet, ikke for bidraget det gir de tusener av insekter som lever av det og de fuglene som finner mat og ly i det, ikke for bidraget røttene gir til å smuldre og lufte steingrunnen slik at CO2 kan bindes til silisium i granitt for så å bli til kalsiumbikarbonat som tilsist fôrer algene i havet og synker til bunns med karbonet som kalk^[i].

Et tre som har stått på samme sted i ett, to og kanskje tre hundre år gir identitet til området og de menneskene som bor der. Treet, en oppreist medskapning i verden, tålmodig på sin plass, alltid det samme, men likevel litt forskjellig fra dag til dag og fra vinter til vår til sommer til høst. Heller ikke dette bidraget teller i den store, hektiske økonomiske samtalen.

Treet blir taust – innenfor den rammen dagens økonomiske tenke- og tellemåter angir. Et tre med et stammevolum på 600 liter reduseres til 0,6 m3 x 350 kr/m3 = 210 kroner brutto salgsverdi før mva. Og det er det.

Hvorfor ikke utvide rammen?

Hvorfor ikke tilkjenne treet andre kvaliteter i tillegg?

Og hvorfor ikke begynne å verdsette disse verdiene som treet frembringer hvert år som en form for naturpenger, en slags avkastning på en unik og livsviktig naturkapital?

Som mennesker er vi intelligente nok til å kunne telle og tale på flere måter enn én. Vi har følelser og innsikt nok til å kunne verdsette andre former for kapital enn den menneskeskapte.

Vi vet for eksempel at i en urskog er det trær i alle aldre. Omtrent 1/3 av biomassen består av stående voksende trær, en tredjedel består av stående 'døde' (ferdig utvokste) trær og en tredjedel av liggende, oppsmuldrende trestammer. Alle disse kategoriene har verdi for stedet, for insekter, sopp og fugler, for mikro-klimaregulering, foryngelse, næringsomsetning og så videre. Dagens økonomi tilkjenner kun noen av disse trærne verdi, nemlig de som er modne for hogst. Og de bør tas så fort de er hogstmodne for å maksimere verdiskapingen.

Videre, hvis vi antar at tømmerprisene på lengre sikt er nedadgående, lønner det seg å hogge mest mulig i dag og så foreta andre investeringer med høyere avkastning. Får du opptil 10 prosent årlig avkastning på disse andre investeringene mens tømmerprisen holder seg stabil, sier det seg selv hva som er økonomisk mest rasjonelt.

Men får trærne stå, bidrar de på andre måter. Det tar århundrer for urørt skog å oppnå maksimal rikdom i mangfold. Slik sett bidrar eierne av skog som får stå i fred, tiår etter tiår, til produksjon av økt naturkapital. Det blir da økologisk mest rasjonelt at de som på denne måten velger å investere i naturkapital avkastning for dét i naturkroner.

(Utdrag fra boken Penger og Sjel, s. 180.)